A tree marked by nature and a human marked by its life meet and seek a balance. What to shape and what to leave and accept. Under bark and layers of protection, searching to unveil the vulnerability in strength — the strength in our vulnerability. Further behind masks in search of the genuine and true in every matter, it appears, unique and universal, the shape of the globe, of the seed, the seed of new life — the core.
Jeg ser arbeidet mitt som en livslang vandring –
en bevegelse innover, i treet, i mennesket, i meg selv.
Jeg arbeider med tre som bærer tid i kroppen –
stammer og røtter som har stått gjennom storm og stillhet,
klamret seg fast og båret.
Sporene etter dette livet følger med inn i arbeidet –
det begynner der.
Jeg søker det værbitte, det veltede,
de stille formene som ikke lenger trenger
å bevise noe.
Skavingen er fysisk og langsom.
Jeg står ute med treet, i møte med motstand.
Lag for lag fjernes det ytre –
ikke for å påtvinge form,
men for å åpne, for å lytte.
Motstanden blir en samtalepartner.
En form trer frem,
båret av sporene i det naturskapte
og det jeg selv bærer med meg.
Ikke som et svar,
men som en erkjennelse.
Noe varig.
En substans.
En stillhet som ikke lar seg rikke.
Jeg søker det som ikke kan konstrueres,
men må finnes.
Arbeidene er ikke svar,
men åpninger –
invitasjoner til å sanse, undre
og kanskje huske noe vi har visst, men glemt:
At vi har røtter.
At vi hører til.
At sårbarhet og styrke
ofte er det samme. 
